Lars Dareberg – “Berättaren”.

 

Hvordan jeg oppdaget Lars Dareberg?
11. juni 2017 sendte jeg en email til Jon-Petter Evensen som var leder for DOK-festivalen i Fredrikstad:
«Hei! Er det gjort opptak av foredrag(ene) på DOK17? Delt på nett? Hilsen Stein Beyer-Olsen, Halden»  
Jon-Petter hadde tidligere tatt seg tid til å se igjennom noen av foto-bøkene jeg hadde laget og “sparret/coachet” meg litt over en hyggelig kaffeprat. Veldig nyttig for meg.  
Svaret fra Jon-Petter:
«Hei Stein, Vi har dessverre ikke hatt muligheten til å gjøre det. Men svenske Lars Dareberg har laget en film fra DOK17 som du finner her https://vimeo.com/221387483»  
Meg:
“Tusen takk Jon Petter. Veldig fint å se en slik kvalitetsfilm fortelle om noe jeg er genuint opptatt av. Ok at jeg deler linken?”  
Jon-Petter:
«Klart du kan dele denne filmen. Tror nok Lars bare er glad for å trekke til seg trafikk.»
Lars Dareberg

Screen-shot by me.

Hvem er Lars Dareberg?

Linked In sier Lars om seg selv:

«Jag jobbar som fotograf med Malmö som bas. Efter nästan 30 år som anställd sa jag upp min fasta tjänst på Sydsvenskan och jobbar idag som frilansfotograf.
Både med stillbilder och mer och mer med rörlig bild.»

Startet tidlig:
Vetsmanlands läns tidning

feb. 1986 – aug. 1990 4 år 7 måneder,Västerås, Sverige

«Jag kom till VLT redan som 14-åring och fick fast tjänst som 16-åring på tidningen.
När jag skulle rycka in i lumpen tvingades jag säga upp min fasta tjänst.»

Lars beskrives best gjennom bildene og filmene hans og historiene han forteller, som denne delt på Instagram 26. august 2020:

 «Här står jag på reaktorn i kärnkraftverket Ingalina i östraste Litauen.
Året var 2001 och jag hade tagit tåget för att komma dit, det var en lång resa minns jag.
Just den här trippen skulle jag kunna skriva 3 kapitel om i en kommande bok gissar jag, men det går inte här på Instagram såklart.
Du kommer såklart inte tro mig men under intervjun med VD, säkerhetschefen, atomchefen, personalchefen och ett gäng till i det stora bruna konferensrummet vi satt i reste sig min kollega och gick mot en soffa och på vägen till den, lyfte hon på benet och släppte sig ordentligt högt och somnade sen i soffan. Vi väckte henne och när storchefen, han som var chef för 5000 personer skulle på olika kartor berätta om hur atomkraft fungerar, gäspade hon högt till orden av ”this is really boring”.
Såklart hade ingen trott mig så jag var så nöjd och glad att vi också hade med oss en man (B) som jobbade på Barsebäck som expert kunde intyga hur resan hade varit vid hemgången. På tåget tillbaka minns jag att vi köpte en flaska vodka med en cool blåaktig etikett med en man som höll en fisk i handen.
Flaskan kostade 8 kr och apelsinjuicen det samma och sen tog vi nattåget till Vilnius, men det är en anna historia såklart, jag minns inte så mycket från just den nämligen. Jag och B är fortfarande vänner.

Foto av mig för Sydsvenskan 2001.»

Eller denne fra 18. august 2020.

«Jag hade precis kommit hem från en utekväll i Malmö när min gamla chef Pär ringde. Detta är så tidigt som 1994 och ”Estonia” hade förlist i och man befarade 800 döda på det kalla havet mellan Sverige och Estland. I finska Åbo plockades döda och överlevande upp och jag skulle med första morgonflyg ta mig dit. Det gick inte, men vår dåvarande redaktionssekreterare Birgitta beställde en båtbiljett mellan Stockholm och Åbo så att jag mindre än 24 timmar efter Estonias förlisning satt och blickade ut på det svarta stora vågorna och det kalla vattnet från bröllopssviten som hon kostat på mig.
Väl i Åbo kom nya direktiv genom att jag och reportern BGD skulle ta oss till Estland istället och där kom vi med ett plan till Tallinn.
Vi skulle ta oss till en stad utanför huvudstaden som heter Vöru och som är Landskronas vänort där hela kommunledningen strukit med.
Vårat första problemet var att BGD (reportern) inte hade något pass med sig. Jag hyrde en bil och efter tre vändor mellan flygplatsen och det svenska konsulatet fick han till sist ett provisoriskt. Nu kunde vi börja jobba och vi tittade på kartan och insåg att det är så långt man kan komma i landet och de 25 milen på estnisk väg när året var 1994 tog nästan 8 timmar att köra.
Dagen efter detta träffade vi änkan och hennes barn till en av de avlidna från kommunen. Det var ett starkt möte och kommunhuset var både i sorg och stod helt tomt såklart. Ett år senare var vi tillbaka och träffade mamman och hennes barn. Mamman berättade att hon ännu inte berättat att pappa var död. Barnen trodde pappa var på tjänsteresa och var förväntansfulla på att han snart skulle komma hem.

På resan med båt över till Finland har jag fortfarande en missad bild på näthinnan. Som du säkert förstår var båten nästan tom och jag såg ytterst få andra passagerare. När jag kom ner till restaurangen och det ”berömda” smörgåsbordet satt det en man och åt på en stol i mitten av restaurangen. Han hade en brun kostym och runt halsen hade han en orange båtflytväst på sig.
Det var en bra bild och jag gick för att hämta kameran.
När jag återvände var han borta och jag åt ensam och besviken i restaurangen.

Foto av mig för Sydsvenskan, 1995.»

Jeg kommenterte historien og spurte om Lars hentet historien fra notater og dagbøker eller om han skrev det ned fra hukommelsen?

Lars svarte:

«Alla minnen kommer till mig när jag ser gamla bilder, så helt enligt minnet. 😃 »

Dette lukter bok. 😉

Jeg kan ikke la være å tenke på hvilke historier som ligger i bevart i bildene våre.

I konkurransen «Årets bild i Sverige 2019» vant Lars 1. premie med filmen «25 skott» om gutten med Downs syndrom som viftet med en leke-pistol og ble skutt og drept av politiet med 25 skudd. Filmen 25 skott må du se.

Lars lager reportasjer om fotoutstillinger, fotobøker og fotografer og deler disse på YouTube. Følg ham for å bli oppdatert og klokere.

Jeg må ikke glemme at Lars (og Jon Petter Evensen også forresten) har vært medlemmer av juryen i Word Press Photo og er ofte benyttet som jurymedlem i Årets bilde i de nordiske landene.

Følg med – kanskje Lars arrangerer en work-shop nær deg.

Lars sin Hjemmeside.

Om Annie Leibovitz, Louisiana, Karen Blixen, Öresundsbroen, Mölle mm.

Søndag 30.august fikk jeg en sms fra Lars Dareberg som skrev han hadde det fint i Mölle, sydvest i Sverige. Han var der med Anna Clarén på utstillingen hennes som åpnet der dagen før. Sjekk ut henne.

Mölle ble stikkordet som med et glimt brakte meg 20 år tilbake til vår «Summer Tour» 9/8-12/8 i det første året i det nye årtusen: Halden, Malmö, Öresundsbroen, Köbenhavn, Helsingör, Helsingborg, Mölle, Arild, Ängelholm, Båstad, Halden.

I Malmö bodde vi behagelig på Radisson SAS Hotel. Ved frokosten møtte jeg Lill Babs sitt skjelmske blikk på andre siden av buffeten og Janne «Loffe» Carlsson anmodet samleversken min om å passe på kaffekoppen hans så han fikk gjort et ærend. Turen startet med andre ord med høy kjendisfaktor.

Lill Babs døde 3. april 2018 – 80 år gammel. Jeg hadde gleden av å ha henne på fanget mens hun sang for meg (og jeg må innrømme – alle de andre i publikum og TV-titterne) på Allsangen på Fredriksten i Halden 23. juli i 2010. Det er vel altfor ubeskjedent å antyde at hun kjente meg igjen fra frokosten i Malmö for 10 år siden.

Janne «Loffe» Carlsson døde‎ ‎31. august 2017  – også 80 år gammel. Han opplevde vi på Trädgården i Göteborg i desember 1985, samme år som  Bobbysocks vant Grand Prix finalen i Oslo med La det Swinge. Jeg prøvde å få hans kommentar til bragden, men alt han sa var «La det swinge, La det swinge» og pekte mot orkesteret og de dansende gjestene lenger inn i lokalet. Også jeg som trodde jeg var god i svensk.

Vi besøkte brofestet i Malmö i 1998 og hadde store forventninger til det som skulle komme. Forbindelsen ble åpnet 1. juli 2000. 230 Dkr var prisen for å kjøre den 7.845 m lange turen.

Köbenhavn var fint, men jeg velger å fortelle om det en annen gang.

Litt research før turen hadde vist at den amerikanske fotografen Annie Leibovitz (hun med bildet av en naken John Lennon som kysser og omfavner en påkledt Yoko Ono i senga) hadde utstilling på museet Lousiana 27/7- 26/11. Bildet av John og Yoko fotograferte hun i 1980 noen få timer før han døde 8/12.

Louisiana ligger på gamle strandvei i Homlebæk ut mot Öresund.  Å vandre i utstillingen var litt av en «ut av kroppen» opplevelse. For mange andre også tydeligvis, for det var en evig strøm av mennesker foran bildene. Følelsen satt i når vi beså resten av Lousiana-museet med den vakre parken ut mot Öresund. Jeg kjøpte boken Stardust for å prøve å ta meg med noe av følelsen hjem.

Eiendommen Rungstedlud, som var den danske forfatteren Karen Blixens hjem, ligger også i Homlebæk. Den er i dag museum hvor man blant annet kan se hennes originalmanuskripter liggende i en glassmonter. Sterkt. Karen Blixen ligger begravet i haven under et stort gammelt løvtre.

Blomstene som var hentet inn fra haven var vakkert arrangert og duftet ubeskrivelig – tungt og nesten eksotisk. De var hentet inn fra «skærehaven».

Du har kanskje lest boken eller sett filmen «Den afrikanske farm» som innledes slik: «Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong».

Karen Blixen skrev under pseudonymene Isak Dinesen, Osceola og Pierre Andréz

Den engelske mote, portrett og krigs-fotografen Cecil Beaton foreviget Tania (Karen B) i et ikonisk portrett i New York i 1959. Hun hadde da vært syk i flere år og fikk i seg lite mat. Hun døde 7/9 1962.


Skrevet mandag 31/8-2020 (fortsettes og oppdateres)

skriver videre tirsdag 1/9-2020:

Det regnet når vi gikk i haven, men vi ble nesten ikke våte, løvverket til de store trærne beskyttet oss.

I 1958 tok Karen Blixen initiativ til å omdanne haven og lunden ved Rungstedlund til fuglereservat. Tanken var å gi trekkfuglene et sted å være og bevare et lite stykke dansk natur og historie. Fuglereservatet er i dag under oppsyn av Dansk Ornitologisk Forening. Foreningen har satt opp og passer omkring 200 fuglekasser. Ca 40 forskjellige fuglearter ruger nå i lunden.

Det var tidlige «grønne tanker».

Da KB i en radiotale i 1958 fortalte om sin plan om å frede Rungstedlund, sa hun at det var for å gi trekkfuglene et sted å være og for at barna om 100 år skulle ha et sted å leke sisten i gresset, unge mennesker skulle ha et sted å kysse hverandre og hvor gamle mennesker kunne hvile seg  i skyggen. Og – for at «alle skal tenke at her er det vakkert og at de er lykkelige».

Vår plan var at vi på hjemturen skulle overnatte i «Mølle by the sea» som det heter i Povel Ramel sangen The Gräsänkling Blues:

Det är måndag morgon, och mitt huvud känns så tungt.
Jo, jag sa just det att det är måndag morgon,
och mitt huvud känns så tungt,
när jag sitter här med ett glas grapefruktjuice,
sjungande The Gräsänkling Blues.

Min fru har rest till Mölle, till Mölle by the sea.
Hon for för fjorton da’r se’n, och jag kände mig så fri:
Oh, hå, hå, hå, oh boy!
Nu skulle här jumpas för joy!
Men nu känner jag mig mindre fri,
så nu får refrängen bli:
Oh, Elsalill, come back to me!

Mölle ligger ca. 35 km nord vest for Helsingborg på spissen av en ½-øy som ender i «Kullen» ut mot Kattegat. I Mölle finnes det flere «Klassiska Hotel och äkta pensjonat» nevnt i den fine boken med samme navn. Alt var opptatt når vi ankom ca. kl 20, men bare duften fra kjøkkenet som spredte seg i resepsjonen var verdt besøket. Forfatteren Ivar Lo-Johansson bodde i rum nr. 11 på Turisthotellet noen uker hver sommer. Sjekk ut hans forfatterskap. Han skrev bl.a. om statarna. Skuespiller og sangeren Edvard Persson («Jag har bott vid en Landsväg») tilhørte også stamgjestene.

«Fullt er fullt» så det var ikke noe å gjøre noe med det. Vi kjørte tvers over odden Kullahalvön til Arild ut mot Skälderviken og fikk et dobbeltrom på Strand Hotell (bygd som pensjonat i 1904). Kr 850 uten havsutsikt og kr 1.050 med.

Mat: «Klassiska franska köket med tyngdpunkt på färsk fisk från Skälderviken. Fullständiga rättigheter.» (Vi spiste en deilig frokost.)

På kveldsturen i regnvær hørte vi «Deilig er jorden» fra Missionshuset , men ellers var det ganske øde og stengt.

Siste etappe hjem til hverdagen gikk via stopp i Ängelholm (flyoppvisning – vi så Draken) og Båstad. Vi måtte naturligvis ta turen om tennisbanen der.

Sverige er (fortsatt) fantastisk. Ser fram imot åpne grenser.

Knut Johannes Knutsen Bry

Knut Bry m albuene på bordet
Spesielle kjennetegn: Integritet, Vegetarianer, Avholdsmann, Autodidakt fotograf, kokk og klesdesigner. (Foto brukt med tillatelse fra Knut Bry.)

Fotograf med mening.

Knut Bry er født 3. oktober 1946 i Hovet i Hallingdal. De som har fulgt ham på Instagram og andre sosiale medier, kjenner til at den tidligere gjetergutten, nå internasjonalt kjente fotografen, har et brennende engasjement for Lesvos Solidarity – Pikpa.

Pipka er en åpen flyktningleir bygget på solidaritet i Mytilene på den greske øya Lesvos. Pikpa camp startet i 2012.

Hallingdølen brenner også for saker som Water for Everyone, Boycott Nestlé, Frelsesarmeen m.fl.

Hender Foto Knut Bry
Solidaritet

Knut Bry går foran, bokstavelig talt. Du skal være rask til beins for å holde følge med ham, målbevisst som han er. Men – hvis lyset er riktig og motivene er spennende nok – blir din tålmodighet som følgesvenn satt på prøve. En tur fra Hallingdal til Oslo kan da ta flere dager med utallige fotostopper. Etter å ha kjørt i ett fra London (ingen soving, lite mat, men mye foto), fant Knut det perfekte lyset utenfor Sarpsborg. Der sto han i flere timer og fotograferte mens ledsageren satt rasende i bilen.

Knuts teoretiske fotoutdannelse er et fotokurs på Friundervisningen og privatundervisning i mørkerom av to onkler som var fotografer. Han kjøpte sitt første kamera i 1958 – et brukt Kodak til kr 29. Den bakgrunnen skulle vel gi håp til flere av oss. Det beste fotoverktøyet bærer de fleste av oss med oss – nemlig «a good eye». Kreativitet, skjønnhetssans, fantasi, ståpåvilje, reiselyst, tro på seg selv og en aldri hvilende nysgjerrighet hjelper også.

Det føles veldig feil å bare vise et av Knuts bilder her, men oppsiden er at jeg kan trigge deg til å lese mer om Knut, se og bli inspirert av bildene hans.

Hva fotograferer Knut i dag som 72-åring? Går han aldri trett? Det ser ikke slik ut. Instagram og Facebook avslører at det knapt går en dag uten at han deler bilder – oftest fra saker han brenner for – men også poetiske, hverdagslige perler. Stå på Knut!

Knut Brys liv hadde garantert ikke vært like morsomt hvis Photoshop hadde eksistert på 80-tallet.

Kilder:
Tinagent, Wikipedia, Boka Knut Bry utgitt på Sastrugi forlag oktober 1996

Les og se mer:
Lesvos Solidarity  Pipka Facebook  Knut Bry – Tiagent  Knut Bry på Facebook  Knut Bry – Instagram

DOK-festivalen

2018_05_18 Leser bok DOK 18 DSCF3855The DOK-festival in Fredrikstad, Norway, is the Norwegian national festival for documentary photography and photojournalism.

The festival is organized by the DOK-foundation and hosted by Pressefotografenes klubb

The festival in Fredrikstad is an event that gathers students, professionals and lecturers mainly from Scandinavia with passion for photography” and me. 😉

“Three days of seminars, presentations and screenings. Artist talks.”

Established 2006.

I have had the pleasure to visit DOK 15, DOK 16, DOK 17 and DOK 18. Incredibly inspiring. I have met and talked to many young photo students and experienced photographers and seen the exhibitions of great national and international photographers.

Interns from the Danish newspaper POLITIKEN are valuable as crew at the exhibitions.

The DOK-festival is centered at Litteraturhuset, Fredrikstad.

Every year you can see the graduation exhibition made by (Norwegian and foreign) students from the bachelor program in photojournalism, OsloMet – Oslo Metropolitan University. 2018 they visited China for 7 weeks and documented Chinese everyday life. Presented in the exhibition and book New Era – stories from China.

I recommend taking the opportunity to visit DOK 20, you will not regret it.

Films on YouTube

Lars Dareberg
great storyteller/photographer/film-maker, filmed DOK 17 and DOK 18. Enjoy!

Film DOK 17:

https://www.youtube.com/watch?v=5R_u_J-uFq0

3 films DOK 18:

Lars D July 15th 2019: “Jag har med en bit om DOK:19 i den här filmen också :-)”

Some of my impressions:

DOK 15

DOK 16

DOK 17

DOK 18

f32.no Siden for norske fotoentusiaster (text in no)

f32.no er netside som introduserer seg selv slik:

“f32.no er Norges fotoside for deg som er interessert i fotografi og fotoutstyr. Her vil du finne nyheter, omtaler, refleksjoner og betraktninger om fotoutstyr, fotografier, og foto generelt.

Unikt stoff

Her på f32.no er det meningen du skal finne stoff som du ikke finner andre steder. Vi satser på å produsere unikt stoff, uansett hva vi skriver om.

Nyheter kommer du også til å finne her, men fremfor å satse på å være først, vil vi forsøke å finne unike vinklinger, belyse interessante problemstillinger, eller ganske enkelt hente frem nyheter som vi føler vi kan tilføre noe til.

Å være først ute med å melde om Hong Kong Cameras sitt nye kompaktkamera i rosa og mintgrønt vil vi holde oss for gode til å bruke tid og krefter på.

Når vi skriver om fotoutstyr, enten det er nytt eller gammelt, vil det være fordi vi synes det er spennende og interessant, og noe vi ville ønske å lese om – ikke fordi en eller annen markedsføringsnisse mener vi må. Her er det nemlig fotonerdene som bestemmer!”

f32.no drives av Are Thunes Samsonsen, Eivind Hauger, Paal Harald Mork-Knutsen og Toralf Sandåker.

Sidene er for fotoentusiaster og jeg gjetter på at navnet f32 er inspirert av Group f/64.

Ansel Adams var sentral i f/64 og gruppenavnet henspeiler på at man tilstrebet optimal (muligens også maksimal) skarphetsdybde.

På sidene finner du fra tid til annen også interessante “Blogcaster” hvor driverne drøfter tekniske og generelle Fotografi-spørsmå. Give it a try!

The Photographer Knut Koivisto

Cut from Profile on https://www.koivisto.se:
Knut Koivisto works in Stockholm and is one of Sweden’s most respected portrait photographers. In the beginning of 1997 he started his own studio concentrating on corporate portraits and as a still photographer on Swedish major movies and television dramas. Knut Koivisto’s no-nonsense portraits of Sweden’s glitterati and top magnates cut through egos, forced poses and projected personalities, right to the very heart and soul of a person. To put the person at the center and capturing a sense of reality is central to the way Knut works.

Knut teaches at Fotografiska Akademin, where he leads popular workshops in portrait photography. He has also lectured and held classes abroad, including Norway, Denmark, Germany and Japan. The switch to digital photography and the possibility with the emerging social medias has also become a great interest for Knut Koivisto. And in addition to regular workshops in portrait photo he also holds workshops in mobile photography.

KK is Fuji Ambassador and on Instagram. There is where I found him in December 2017 searching which camera should be my next. He provided first class advices and I ended up with a Fujifilm X-Pro2 and Fujifilm XF 16-55 mmf/2.8 R LM WR. Admittedly a bit over my budget, but I do not regret the investment. It’s a superb tool. The 16-55 is “not small”, but the advantage is that it stay on the camera allways. No dust on the sensor!

After my first inquiry, KK has been so kind and adviced me in other matters related to the mystery in how to realize oneself through photography. 😉

By following Knut on Instagram I have discovered his qualities and skills and standing among photographers.  In addition to being a respected portrait photographer, KK is a gifted Street-photographer, and it is as such I feel most “related” to him.

KK ran @fotografiska Instagram between October 2012 – September 2014. When he started they had about 1.400 followers, when he left it had increased to about 25.000. Since then he has also visited LensCulture, Fujifilm Nordic and @fotografiska Instagram (again May 2018).

FOTOGRAFISKA Wall of Fame by Knut Koivisto is his project in collaboration with FOTOGRAFISKA. It’s about the photographers who have exhibited at FOTOGRAFISKA throughout the years.

At Fotografiska Academy he is running a portrait workshop (del 1) and a Master Class Portrait Workshop (del 2).

FOTOGRAFISKA

on this blog > Fotografiska

Their official web-site > Fotografiska

If you want to be Inspired and learn some trade-secrets – follow my advice follow Knut Koivisto on Instagram.

Tomasz Tomaszewski”…the private, intriguing, strong visual interpretation”

Honoree Małgorzata Niezabitowska is the award-winning co-author with her photographer husband Tomasz Tomaszewski of Remnants – The Last Jews of Poland, one of the first books to recognize and explore contemporary Jewish life in Poland, Solidarity activist, and a Council Member of the award-winning Museum of the History of Polish Jews, whose core exhibition opens in October (2014) in Warsaw. National Geographic published a cover story about Remnants in September 1986, when Niezabitowska was a Nieman Fellow at Harvard; but until now, she has never publicly told the story of how the manuscript was smuggled out.

NG forside september 1986National Geographic – September 1986 – Vol. 170, No. 3

I happened to read the above quoted article back in 1986 and had the courage to contact Tomasz Tomaszewski in 2008 after a visit to Poland:

Hello,
For some time ago I came across your and your wife’s article The Last Jews of Poland in National Geographic.I found it very interesting. Last May I gave it away to a Polish friend, living in Sopot. Her husband has Jewish roots. My wife and I were fortunate and had the chance to visit Poland with some friends in 2006. We had a great week. I bought a book, “Poland 1946” by the American photograph John Vachon, in Warsaw. I only know Polish history from your article, Vachons book and a visit in Muzeum Powstania Warszawskiego. I’m a devoted amateur photographer constantly striving to be better and “crack the code”. I’m always looking for potential mentors who might be willing to give me some feedback. I admire your work. May I ask if you would be so kind and spare me a moment of your time and look through my “Poland Gallery” and, give me your honest opinion and if I may hope so, an advice on how to progress.Kind regards, Stein

I think more People than me should read TT’s answer and advice to me:

Dear Mr. Stein,
thank you for your email. I’m late with the answer because I was away for a month on a trip to Africa. I’m back now going rough may emails, so the answer to yours will be quick. You should come to one of the workshop I do with National Geographic. The next one is in Tuscany, Italy in May. You should look at the NG site to see the Schedule. You know a great deal concerning the technical aspect of photography, but your pictures are more of a document of how things look like rather then the interpretation of them. It is 21 century, so we pretty know how the planet looks like but what remains interesting is the private, intriguing, strong visual interpretation. Look at the Magnum Agency site, or the site of agency VII and you will understand what I’m talking about. Or simply come over to the workshop. All the best to you,
Tomasz

PS
I never did go to Tuscany, but I have I’ve kept his advice in my mind. Remnants

“The Last Jews of Poland” – This book is available for download with iBooks on your Mac or iOS device, and with iTunes on your computer. Books can be read with iBooks on your Mac or iOS Device.

Why do I take all these pictures???

IMG_3303

I see/discover  pictures everywhere.

But why isn’t it enough to store these impessions in my brain, why do I have to share them on SmugMug, Instagram and Twitter??? Publish BLURB-books and send articles to photography magazines (I have got a few published)???

On Digital Photography School I found this  that partially answers my question:

Perhaps there is a deeper psychological explanation. Our time on this earth only lasts for so long, and a camera allows us to preserve memories far past when they might have slipped our mind. It helps us pass those memories into the hands of future generations. Our photos are little legacies of the life we have lived – our travels, experiences, food, family, friends, work relationships and more. Each photo is a window into a moment, and the collections of images we take over the years are a window into who we were and what we valued. Ultimately it comes down to a simple truth – seeing that moment captured makes us genuinely happy.

Photography should make you happy. Never let someone impede on your personal happiness. You love HDRs and someone else doesn’t – who cares? You are enamored with landscapes but your friends think they’re droll – don’t let it bother you. You’re a fashion nut but no one gets your style – just keep being you. Enjoy your photography for what it is – your own. Know that not everyone will appreciate it, but if it personally fulfills you, that’s all that truly matters. Be true to yourself and you’ll never regret a day of your life.

Additionally creative urge is an important impetus (boost) for me.

I’m a lousy drawer and I cannot Paint – my camera is my pencil and paintbrush.

If cut to the bone – ‘struggle for recognition’ (kampf um anerkennung) may be the answer.

Humanist Photography

Lommetyv Lommetyven0505

 

Up till now I have categorized most of the Pictures I share as “Street photography”. I should rather  call it “Humanist Photography”. I base this on that I primarily want to show:

  1. Human interaction
  2. The beauty of man.
  3. Poetry in life
  4. Humor
  5. Caring

This do not happen only in the street. 🙂

Of course I am a realist and aware that the world is not fair and that sorrow is more common than joy. I am sure, however, that other channels keep you informed about this.  Keep in mind that I’m somewhat naive 😉